Livet lett å leve?

I dag var det den store matte eksamenen. Den jeg har styrt livet mitt etter de siste 4 ukene. Så kom den å så var den over. Var det virkelig verdt det? jeg sitter her å er i grunnen ganske sint. Mest på meg selv fordi jeg ikke klarer å prestere når det gjelder, og gjøre noen skikkelig unødvendige feil bare fordi jeg ikke klarer å konse 100%. Men videre så tenker jeg at jeg er litt sint på de som legger opp kurset generelt. De lurte meg til å tro at eksamen var uovervinnelig. De lagde oppgaver i bøkene som var helt umulige, men en eksamen som har noen oppgaver som er super enkle og noen som er så vanskelige at jeg ikke hadde klart å løse dem om jeg hadde master i matte. Tanken på alt jeg kunne gjort i stede for å lese og likevel oppnå samme karakter er virkelig frustrerende. Sommeren var og gikk mens jeg leste. Jeg sier det bare, 30 grader i en uke og den dagen jeg skal ha eksamen våkner jeg opp til 13 usle grader! Give me strength!
Dagen i dag har rett og slett vært ganske kjip, bare på grunn av dette. Jeg synes egentlig at det er ganske rart at en karakter kan påvirke meg så enormt. Jeg vet at om et halvt år tenker jeg ikke på denne karakteren lengre uansett, men akkurat nå virker det som om den er det viktigste i livet. Tenk at det er det største problemet mitt i livet, da har vi det godt folkens. Jeg møtte en Inder i Frognerparken her en dag. Han sa ca. ” De som bor i Norge har det letteste livet å leve.” Tenk på det! hvis du tenker på livet som en 100m sprint etappe, begynner vi på 99m, en meter fra mål, mens enkelte begynner på 0m, 100 m fra mål. Det er ikke rart at vi kommer oss lettere over målstreken enn andre. Vi burde stå langs linja å oppmuntre og hjelpe de som løp, men i stedet løper vi bare videre i håp om å nå nye mål. Til tross for dette synes jeg livet er kjipt noen dager.