NÅLA I MIN RYGG

Hva er det som gjør at ting vi ikke liker trekker så utrolig mye oppmerksomhet? Jeg mener selvsagtg ikke ting du ikke trenger å bry deg med. Men de tingene som du ikke øsnker og gjøre, men foreligger slik at man må gjøre dem. Man syter og klager uten at det blir det spor bedre. Jeg har en slik ting for tiden. Den sitter som en nål midt på ryggen, der jeg ikke når den. Informatikk.
Informatikk!! Hvor skal jeg begynne. Jeg satt en dag på Sagavoll fhs og lurte på om jeg skulle velge Bergen eller Oslo. Av en eller annen grunn så ble det Oslo.Heldigvis tenkte jeg for ett par måneder siden! nå tenker jeg litt annerledes. I Bergen har det seg nemlig slik at Informatikk er et frivillig fag i bacheloren. I oslo er det alt annet enn frivillig. Her blir dette uforskammede faget tredd over hoder på naive gutter og jenter, som bare ville lære litt mer om stein. Uforskammet!
Denne nålen har nå sittet i ryggen min i ca en måned og jeg er egentlig lei av å streve etter å fjerne den. Jeg bruker så mye krefter på å prøve at jeg har mindre krefter til andre ting.
Her en dag gikk jeg til det punktet da jeg ga utrykk for mine følelser på lerretet. Og samtidig bestemte jeg meg for at nålen får bare være der, den forsvinner ikke før 1 des uansett...

Krydret perfeksjonisme

I flere tiår har våre venner fra de asiatiske land, vist frem sine praktfulle håndarbeid. Noen sier det nesten er synd å si at det er vakker, siden 3 år gamle Jo har brukt flere måneder av sitt liv på å lage ett enkelt teppe. Det er selvsagt veldig trist, men det er ja praktfult. hver enkel detalj er perfekt. Vi som bor i den vestlige verden, elsker ting som er perfekte. Vi tror perfekte ting gjør oss perfekte. Jeg tror nok middelklassen er de som tenker mest på dette. Men siden perfekte ting koster en halv årslønn her i Norge, er det få som kan unne seg slik perfeksjonisme. Men jeg har nå etter min ankomst til Oslo, fått innblikk i hvor langt en middelklassefamilie i Oslo er villige til å gå for å få det perfekte hjem. Mitt store vakre soverom her i kåken har nemlig fått den ære av å representere husets stolthet. Et praktfult persiateppe, er ankret til mitt gulv. Riktig nok er det bare ett gulvbelegg, men det oser perfektsjonisme, og er en av hovedgrunnene til at vi liker å invitere til mang en krydret aften, med sang av krydderjentene.

Eksamen

Jeg har alltid tenkt at Eksmen har hvisse likhetstrekk med en 150 kg tung sumobryter. Ved en eller annen anledning har man blitt satt opp til å møte han i en hektisk kamp! Før kampstart virken han totalt uovervinnelig. han er enorm! på kampdagen møter man opp klokken halv ni for å være ute i god tid, og prøver å tenke gjennom ting som har vert fint i livet. Sette pris på ting man ikke er sikker på at man får oppleve igjen. Så starter kampen! det er ingen vei tilbake og klokka går. man glemmer liksom det fysiske med eksamen, man konsentrer seg fullt og helt om å knekke koden for innholdet. Jeg har prøvd å være tilskuer en gang, det var ikke mye til spenning, men man fikk jo betalt. Så plutselig er kampen over, og man er liksom tilbake i verden. Man hadde kanskje håpet at man skulle ha litt mer flesk rundt hjernebarken etter kampen, men det er et sjeldent tilfelle. Man føler seg egentlig bare litt glad. Det er en god følelse og man gruer seg allerde til neste møte! Det er rart...man burde være glad for å leve i mellomtida.

Jakten på Varmen

I dag er det en superundertøy morning. Jeg klarer ikke helt bestemme meg om jeg ønsker det velkommen eller om jeg er litt bitter. På en side er jeg sjeleglad, for jeg ikke fryser, men jeg vet at når vinterkulden kommer for alvor, kan ikke engang superundertøyet redde meg. Da er det bare strøm og penger som gjør at du overlever. Da er det trist å være student og ha en leilighet som er bygget i høyden. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal gripe det an. Jeg ser for meg at det kommer til å herje en langt større storm innenfor våre vegger enn utenfor.

Jeg ser med gru på den dagen Ingeborg tar frem balltreet og truer med å knuse Tone sin pc hvis hun ikke sitter mindre på msn. Silje blir ond, blander farlige kjemiske stoffer, som hun blander i maten vår. Tone knekker alle Odd Børretzen cdene mine, og tar fjernsynet opp på rommet sitt.

Men det jeg er aller mest redd for eg meg selv. Jeg vet at farlige ting kan komme til å skje, men jeg nekter ikke for at jeg kjenner et snev av skadefryd allerede.

- Vaske Ingeborg sine hvite 60 klær med mine fargede.
- Poppe popcorn på medium high styrke
- Ikke vaske av bordet
- Løpe i trappene etter leggetid
- Bruke opp dorullen uten å ta ned ny.

Jeg er redd at jakten på varmen tar helt overhånd i Torshovgt. 10b. Alle ønsker seg mest mulig, og dette må jo gå på bekostning av de andre. Ønsk meg lykke til.

Tiden

Dette er en stille morgen. en helt vanlig morgen, men ny og uforutsigbar. Jeg tenker tilbake. Tenker på hva jeg gjorde for ett år siden. Hvilken problemfri dag jeg antageligvis hadde. Våknet opp til morgensamling og frokost på Sagavoll fhs. nå har jeg ikke engang spist frokost enda, fordi jeg ikke gidder. Jeg sitter småstresset med skuldrene over ørene og øver til eksamen om 3 dager. jeg hadde aldri gjettet at dette var situasjonen om ett år, da jeg karret meg opp etter en alt for kort natt, morgenen 7/10-05. Men det gjør jeg altså, og det er med blandede følelser. Tiden går og man vet aldri hvor man er i fremtiden...
Filosofisk, men sant, og egentlig litt spennende.
Ikke som Exphil.

Godmorgen kjære bloggen min!

Klokken er faktisk 00:00 nå og sammen med denne dag våkner også barehanna.blogspot.com opp. Som et lite barn? nei tror egentlig ikke det. det blir vel mer som ett impulskjøp av en salgsvare som blir liggende til evigtid innerst i klesskapet. men det kan henne jeg tar frem dette plagget på slike dager der jeg ikke har noe å ha på meg! vi får se...